The opening chapter in the epic Dark Tower series. Roland, the last gunslinger, in a world where time has moved on, pursues his nemesis, The Man in Black, across a desert. Roland's ultimate goal is the Dark Tower, the nexus of all universes. This mysterious icon's power is failing, threatening everything in existence.
The five stories that constitute the novel were originally published in The Magazine of Fantasy and Science Fiction:
"The Gunslinger" (October 1978) "The Way Station" (April 1980) "The Oracle and the Mountains" (February 1981) "The Slow Mutants" (July 1981) "The Gunslinger and the Dark Man" (November 1981) (source)
The opening chapter in the epic Dark Tower series. Roland, the last gunslinger, in a world where time has moved on, pursues his nemesis, The Man in Black, across a desert. Roland's ultimate goal is the Dark Tower, the nexus of all universes. This mysterious icon's power is failing, threatening everything in existence.
The five stories that constitute the novel were originally published in The Magazine of Fantasy and Science Fiction:
"The Gunslinger" (October 1978)
"The Way Station" (April 1980)
"The Oracle and the Mountains" (February 1981)
"The Slow Mutants" (July 1981)
"The Gunslinger and the Dark Man" (November 1981)
(source)
It was odd to read this book. It felt to me like Stephen King was impersonating Cormac McCarthy impersonating someone writing fantasy. Some interesting stuff in here, but I do think a good bit of it was lost on me because I have little fluency with the Bible.
Review of 'The Dark Tower I: The Gunslinger' on 'Goodreads'
4 stars
I definitely enjoyed this book, but it is also definitely the start of a saga. Throughout the whole novel there's so, so many hints of a larger world, and bursts of rapid-fire world building. The world King is creating is strange and intriguing enough that I want to continue with this series just to see how deep the rabbit hole goes. There are also a fair few Stephen King-isms in here, to be sure, though I'm told not as many as the later entries. Really, it's a matter of how much you can tolerate the particular style. I'm writing this a long time after I read it so I apologize for the vagueness.
I definitely enjoyed this book, but it is also definitely the start of a saga. Throughout the whole novel there's so, so many hints of a larger world, and bursts of rapid-fire world building. The world King is creating is strange and intriguing enough that I want to continue with this series just to see how deep the rabbit hole goes. There are also a fair few Stephen King-isms in here, to be sure, though I'm told not as many as the later entries. Really, it's a matter of how much you can tolerate the particular style. I'm writing this a long time after I read it so I apologize for the vagueness.
Fra den første gangen jeg leste The Gunslinger, husket jeg den som en røff bok, åpenbart skrevet av en nittenåring, upolert og uerfaren.
Jeg husket feil. Kanskje ble jeg farget av forordet til King, hvor han forteller om å være nitten år og uerfaren, men med store drømmer. Kanskje fulgte jeg ikke godt nok med mens jeg leste. Kanskje trengte jeg å lese boka på nytt med en viss kjennskap til personene, verdenen og historien. Kanskje (sannsynligvis) er det alt dette.
Det er noe med The Dark Towers sykliske og drømmeaktige struktur som treffer meg, og som treffer meg spesielt godt fordi det er så mye informasjon i denne boka jeg husker fra senere, men ikke herfra. Ordene og setningene jeg for syv år siden husket som et løfte om noe større som kommer, slår meg nå ned i støvlene med en massivitet og en styrke, og selv …
Fra den første gangen jeg leste The Gunslinger, husket jeg den som en røff bok, åpenbart skrevet av en nittenåring, upolert og uerfaren.
Jeg husket feil. Kanskje ble jeg farget av forordet til King, hvor han forteller om å være nitten år og uerfaren, men med store drømmer. Kanskje fulgte jeg ikke godt nok med mens jeg leste. Kanskje trengte jeg å lese boka på nytt med en viss kjennskap til personene, verdenen og historien. Kanskje (sannsynligvis) er det alt dette.
Det er noe med The Dark Towers sykliske og drømmeaktige struktur som treffer meg, og som treffer meg spesielt godt fordi det er så mye informasjon i denne boka jeg husker fra senere, men ikke herfra. Ordene og setningene jeg for syv år siden husket som et løfte om noe større som kommer, slår meg nå ned i støvlene med en massivitet og en styrke, og selv om jeg leser den reviderte 2003-utgaven, er det ufattelig at mesteparten ble skrevet av en jypling.
Helvete, så bra denne boka er. Helvete som jeg gleder meg til hvert sekund av resten.
People say this is a good book and series but I can't agree to that. It's just chaotic and doesn't make any sense, the writing seems overly dramatic and "flowery", meaning he describes things so weird, with weird details and weird metaphors. I couldn't even read it to the end and stopped at like 80 or 90%. I have no interest in reading the other novels in the series, it's just not my type of writing I guess. I never liked any Stephen King books until this one and I read a bunch now. It's not getting any better, maybe I should just give up on trying to like his writing.
People say this is a good book and series but I can't agree to that. It's just chaotic and doesn't make any sense, the writing seems overly dramatic and "flowery", meaning he describes things so weird, with weird details and weird metaphors. I couldn't even read it to the end and stopped at like 80 or 90%. I have no interest in reading the other novels in the series, it's just not my type of writing I guess. I never liked any Stephen King books until this one and I read a bunch now. It's not getting any better, maybe I should just give up on trying to like his writing.